Gudstjeneste i Mykland kirke 7. juni

Forrige søndag var det gudstjeneste i vakre Mykland kirke fra 1832. Kjell Vedø, rektor ved Arendal videregående skole og tidligere forstander ved Guds Menighet på Vegårshei, var prest. Han holdt en flott og utfordrende preken over Misjonsbefalingen. Du kan lese den nedenfor. Klokker var Gunnar Ravnåsen, som deler denne tjenesten med Ingrid Oveland.

Matt 28,16-20

Maleren Edvard Munch hadde en egen forkjærlighet for Åsgårdstrand i Vestfold. Her kjøpte han seg ei lita fiskerhytte med strandlinje mot Oslofjorden og tilbrakte flere titalls somre. Der hentet han også motiv og inspirasjon til flere av sine mest kjente malerier, blant annet «Pikene på broen».

Det fortelles at Munch hadde for vane å handle på kreditt hos den lokale landhandleren. Kontanter var nok ofte mangelvare, men mat og drikke måtte han jo ha. Derfor ble lista over ubetalte regninger ofte lang i landhandlerens bok.

En dag skal Edvard Munch ha kommet med et maleri under armen og spurt om landhandleren kunne ta det i bytte mot alle de ubetalte regningene. Historien sier at kjøpmannen høflig, men bestemt takket nei. Her var det kontanter som gjaldt. Da fikk det heller vente til han kunne gjøre ordentlig opp for seg!

Med dette maleriet kunne landhandleren en dag ha vært en velhavende mann, men han forsto seg naturlig nok ikke på det der og da.

Ofte skjønner heller ikke vi oss på hva som er mye og lite verdt i denne verden. Det er en del av den grunnskaden vi har fått med oss i livet at vi ikke helt forstår verdiene i livet. Barn forstår heller ikke helt hva ting virkelig er verdt, og må derfor læres opp. Voksne folk tar også ofte feil. Materielle verdier overskygger de egentlige verdiene i livet, og derfor prioriterer vi ofte feil.

En klok mann sa: Denne verden ligner et kjøpesenter hvor en tyv har brutt inn og byttet om prislappene. De dyreste tingene har fått den billigste prisen, og de billigste varene har fått den dyreste prislappen.

Evangeliet er den gode beskjed om hva som virkelig har betydning for oss, og hvor viktig denne verdien faktisk er for vårt liv her og nå og der fremme en gang. «Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men taper sin sjel», sa Jesus. Siden det ikke er gitt for noen av oss å helt skjønne seg på at Kristus er livets skatt, må det fortelles, forkynnes og formidles på nytt og på nytt til nye mennesker og nye generasjoner.

Jesus ga sine venner klar melding om å gå ut i verden og dele denne beskjeden ved å gjøre folk til hans disipler og ved å døpe dem og lære dem.

Misjonsbefalingen er ikke bare en anbefaling, men en befaling for alle som tror. For ingen ting har vi fått det, for ingen ting skal vi gi det videre. Det er en marsjordre om å gå ut og komme oss opp av godstolene og møte folk der de er. Kirken må være en «gå- ut-bevegelse» mer enn en «kom-inn-til-oss-bevegelse».

På en av forsidene til Frelsesarmeens blad, Krigsropet, stod William Booth, frelsesarmeen stifter i en livbåt og rakte hånden ut til en som lå i sjøen. Booths barnebarn satt lenge og kikket på tegningen. Så sier hun plutselig: Mamma: Hvorfor hilser bestefar på mannen som drukner?

Den befalingen Jesus ga oss er noe mer enn å hilse på folk. Evangeliet foreslår ikke troen på Kristus til velvillig overveielse. Den er klar melding om at vi må komme til tro på Kristus. Og at dette er både nødvendig og viktig for oss. Ellers går det galt. Og samtidig er det å dele ikke bare å gi, det er også å ta imot. Misjon og forkynnelse er ikke enveiskommunikasjon, men handler om å dele respektfullt det vi selv har fått.

Misjonsbefalingen skal virkeliggjøres gjennom oss ved at vi skal være Kristi vitner. Men hva er det å være et vitne - eller hva er det å vitne?

Det finnes en legende, som forteller at da Kristus for opp til himmelen, så spurte englene ham, om hvordan det ville gå videre med Guds rike på jorden. «Jeg har jo mine disipler på jorden», svarte Jesus. Men englene så hvor ubetydelige, hvor svake og redde disiplene var og spurte forskrekket: «Herre, har du virkelig ingen annen og bedre plan?» Men Jesus svarte: «Nei, jeg har ingen annen plan enn disse.»

Mange ganger tenker vi: Nei, dette kan jeg ikke. Dette klarer jeg ikke. Nei, dette får jeg ikke til. Dette får andre stelle med.

Å vitne er å bekjenne, dvs. «å si det samme som». Det er å meddele det vi har sett og hørt. Kom og se! Ropte den samaritanske kvinnen ved Sykars brønn etter å ha møtt Jesu nåde og tilgivelse.

Det var ingen heltemodig flokk som sto på Galileas fjell, breddfull av disippelglede, med friske ansikter, oppladede batterier og klare for hverdagens utfordringer. Nei, det var mennesker med tapte visjoner, sønderknust håp, forvirrede og usikre, tvilende og redde, men med en klar befaling: Gå ut og forkynn evangeliet for alle folk! De skulle være vitner om det de hadde opplevd sammen med Jesus.

Ofte tenker vi: Kan det egentlig nytte? Folk vil jo ikke tro likevl. Enten er de motstandere eller så er de likegyldige til det hele.

Sjelden har anledningen og muligheten vært større enn akkurat i disse tider. Aldri har det vært mer om å gjøre å bringe håpet og lyset ut i verden. Paulus så nettopp motstand som et uttrykk for mulighetenes dør for evangeliet. Der det er motstand er det engasjement. I 1.Kor 16,8 skriver han: «I Efesus blir jeg inntil pinsen; for det har åpnet seg en stor og virksom dør for ordet, og det er mange motstandere».

Det var ikke disiplenes egen entusiasme og fortellerglede som skulle bære dem ut med evangeliet, men den kraft som Kristus hadde lovet å gi dem når motløsheten, frykten og sårbarheten tok tak i dem. Han hadde lovet å være med dem alle dager, og alle slags dager inntil verdens ende.

Og løftet om kraften og styrken i hverdagen finner vi mange steder både i det gamle og det nye testamentet. «Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.» (Jes 41,10)

Å dele er ikke bare å gi, det er også å ta imot. Misjon er ikke enveiskommunikasjon, men handler om å dele respektfullt det vi selv har fått. Og ikke minst lytte til det andre har å si.

Den korteste veien mellom to mennesker er smilet, sa den dansk forfatteren, Victor Borge. Ikke steinansiktet, ikke knyttneven, men smilet. Det må være troverdighet i det vi sier og gjør. Ellers har evangeliet om Kristus ingen bærekraft.

Under Spellmannsprisen for noen år siden, avrundet Ole Paus det hele med en utrolig sterk sang om det å høre til, å ha et sted å komme til der jeg er ventet, etterlengtet, og elsket! For det er en som står og venter – og som ønsker oss hjem!

Det ble stille i salen da han med den gamle gitaren og den rustne stemmen sang sin egen «salme»:

Kom hjem, kom hjem, du villfarne barn, Fra din mørklagte vei og fra fristerens garn Du villfarne barn, du villfarne barn, kom hjem, å, kom hjem! Kom hjem, kom hjem, fra løgn og fra last, Fra sorg og fra svik og fra drømmer som brast. Du villfarne barn, du villfarne barn, kom hjem, å, kom hjem! Kom hjem, kom hjem, kom din frelser i favn, Se han lengter så sårt og han hvisker ditt navn Du villfarne barn, du villfarne barn, kom hjem, å, kom hjem!

I en kommentar i Dagbladet dagen etter, skrev Andreas Wiese at Ole Paus synger «Kom hjem, du villfarne barn» så vi nesten tror det er mulig.

Ja, visst er det mulig. Mulig både for den som ligger i rennesteinen og den som ferdes på parkett.

Av en eneste grunn:

Kristus har innbudt oss til å komme slik vi er. For han teller ikke de gangene vi snubler eller de mange fallene vi får, men de små skritt vi tar mot ham.

For anger stråler renere enn uskyld i Guds rike!

Kjell Wedø


© 2020 Froland Menighet

Levert av Mint Media AS